– Du lager installasjoner som blir til illustrasjoner - fra 2D til 3D - hva liker du med denne måten å jobbe på?

– Jeg har hele tiden vært opptatt av dette med å finne ut av hva grensene for illustrasjon er, og da jeg bodde i England brukte jeg mye av tiden på et snekkerverksted de hadde for å bygge mange av arbeidene mine tredimensjonalt. En god del av oppgavene mine ble derfor løst med 3D-modeller. Jeg fortsatte med dette i arbeidslivet, som den første jobben for Aschehoug, hvor jeg bygget en zeppeliner man også kan se i utstillingen. Det har vært flytende grenser der for meg - ofte har jeg for eksempel bygget en tredimensjonal modell som har blitt gjort om til 2-dimensjonale bilder. Mange av dukkene og modellene i utstillingen er kulisser og rekvisitter bygget for så å bli avfotografert til å bli bilder i bøker.

– Er det lettere for deg å få ideen ”ut” med denne måten å jobbe på?

– Jeg har alltid likt å planlegge så lite som mulig, og la ideprosessen og kreativiteten styre. Mange ganger har jeg bare begynt å bygge et objekt og blitt inspirert av det som bare dukker opp. Det er ofte slik når jeg tegner også, ikke når jeg har konkrete oppdrag så klart, men i kunstprosjektene mine tegner jeg med sort tusj direkte på store ark uten å skisse ned ideer på forhånd. Ideene tar så form underveis.

– Du beskrives som tusenkunstner og oppfinner - hvordan definerer du deg selv i det faglige landskapet?

– Ordet ”visuell kommunikatør” synes jeg er veldig beskrivende. Alt jeg gjør er visuelle historiefortellinger på en eller annen måte. Enten jeg lager illustrasjon eller billedkunst er ønsket alltid der om å lage en visuell fortelling. Jeg pleier å si at min målsetting ikke bare vil skape et øyeblikk, men at tilskueren skal føle at noe har skjedd og også kommer til å skje videre - at bildet skal bli en tidslinje.

– Billedkunsten din er nydelig og detaljrik - og ofte et møte mellom natur og maskin. Hvilke tanker og ideer ligger til grunn her?

– Mitt møte med det billeduniverset jeg har jobbet lenge med nå er en litt pussig ting for meg som bare har oppstått litt av seg selv, nettopp fordi jeg tegner mye uten skisser og planlegging. Det startet vel med at jeg satt ute og tegnet med barna mine, små detaljerte studier av blomster og greiner, og så bare dukket det opp en rekke fantasi- og fabelfigurer i tegningene. Etterhvert dukket også roboter og maskiner opp, som er en flott kontrast til naturen, og etterhvert har det sakte men sikkert blitt en veldig stor del av det jeg driver med.

– Så det er disse formene som dukker opp om du setter deg ned for å tegne uten å egentlig tenke over hva du tegner?

– Ja. Jeg er veldig glad i naturen, og som ultramaratonløper er jeg veldig mye ute i skogen, ofte flere timer hver dag, og trener mye. Da får man mye tid til å finne inspirasjon - alt av det jeg liker best å drive med har utgangspunkt i naturen. Roboter og maskiner er veldig fascinerende som kontrast og som symbol - de representerer fremtiden, men også det menneskeskapte og alt vi driver og herjer med i naturen. Det er på en måte mitt eget politiske budskap, formidlet på en litt humoristisk måte.

– Samarbeider du gjerne med andre? Hva liker du med det å være flere om et prosjekt?

– Det har jeg absolutt gjort i mange prosjekter og synes det er veldig givende. Det er supergøy rett og slett! Etterhvert som man blir eldre, stifter familie og liknende, blir tid til kompiser og jobbaktiviteter utenom ofte spist opp. Ved å ha kompiser å jobbe sammen med har jeg oppdaget at man får i pose og sekk - kameratskapet samtidig som man gjør noe sammen som begge digger å drive med. Spesielt på flere av 3D-prosjektene mine har jeg jobbet med en kamerat som heter Magne Klann. Vi studerte sammen i England og har hatt et langvarig vennskap. Vi har gjort flere bok og kunstprosjekter sammen, blant annet Piip-show, som også er representert med et bilde i utstillingen. Det er en Kaffebar for fugler. Vi laget en miniatyrkopi av Java kaffebar på St. Hanshaugen, samt innredede fuglekasser med møbler og tapet som ble plasser ute i naturen og filmet. Showet gikk live på NRK. Prosjektet hadde flere millioner seere fra 160 forskjellige land på det meste.

Jeg har hatt flere slike morsomme samarbeidsprosjekter, samarbeidet med Niklas Johanson er et annet eksempel. Han så de detaljerte tusjtegningene mine og ble inspirert til å utvikle en tegnemaskin som gjenskaper mine illustrasjoner. Det har vært mye jobb, og den har vært brukt i ulike prosjekter, blant annet til en stor veggutsmykning på Tverlandet skole utenfor Bodø. Tegnemaskinen har senere også vært utstilt på Teknisk Museum. Denne er også å se på utstillingen i Møllergata.

– Apropos det, kan du si litt om hva utstillingen hos Grafill inneholder samt konseptet bak?

– For det første må jeg si at det er kjempegøy å få muligheten til å stille ut så mange av mine gamle arbeider, og det er veldig spennende å dra dem frem igjen i lyset. Det er en rekke tidkrevende prosjekter som det er veldig moro å se på nytt og få børste støvet litt av. Konseptet med utstillingen er å lage en myldrende og annerledes opplevelsesutstilling, og jeg vil vise ulike teknikker som alle er illustrative. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg så bra som illustratør uten såpass mange bein å stå på, og jeg vil vise frem at det ikke nødvendigvis er en fasit at man skal holde seg til ett veldig spesifikt uttrykk. Det har derfor bestandig vært en veldig fin arbeidsmåte for meg med et mangfold av kreative prosesser, det fysiske ved å bygge tredimensjonale ting. Bruken av skissebøker har også spilt en viktig rolle.