Dette er en bok som har hatt en lang tilblivelse. Kan du si litt om forhistorien?

– Da mora mi døde i 2011, begynte jeg å rydde opp i alle notatene og skissene jeg hadde laget om henne. Jeg begynte med dette før hun ble syk, for etter hvert som hun ble eldre sa hun så utrolig mye rart, og alt handlet om hennes lille verden. Jeg kunne være i Venezia eller hos familien min i Frankrike, og så ringer hun kanskje fordi hun ikke får slått på teven. Eller fordi hun gjerne skulle ha invitert fru Hansen som bodde ved siden av, men hva skulle hun servere? Etter at pappa døde og hun ble aleine, ble det mer og mer sånne ting. Da hun flyttet inn på institusjon begynte jeg å lage skisser i tillegg til å ta notater, for ikke å glemme situasjonene og alt hun sa.

Tenkte du helt fra starten at dette kunne bli en bok?

– Ikke med en gang. Jeg tenkte utstilling, eller en serie med tegninger eller portretter. Men bokideen kom relativt raskt.

Hva gjorde du da du begynte å jobbe med dette som en bok?

– Jeg hadde sikkert et par hundre skisser, notater og rablerier som jeg begynte å rydde og sortere i etter hennes død. Etter et par år limte jeg sammen en dummy, sendte den til Illustrasjonsfondet og fikk stipend og super respons. Rundt 2018-2019 bestemte jeg meg for å starte for alvor. Jeg fikk napp hos forlaget No Comprendo Press, og fikk så mange stipender at jeg kunne jobbe med boka på fulltid. Jeg kunne si nei til oppdrag og tidsfrister og jobbet kun med boka fra januar 2020 fram til i dag. Det har vært fantastisk.

I boken nevner du spesielt Eivor Vindenes i Leser søker bok, og Cis-Doris Andreasen og Espen Holtestaul i No Comprendo. Hvordan har de bidratt til bokens form og innhold?

– Leser søker bok jobber med tilrettelegging av bøker for folk med lesevansker. De deler ut små stipend, men det viktigste er en rådgiver som følger hele prosessen. Jeg lagde stadig nye manus og tegninger og endringer og forslag til layout og tekster. Eivor, forlaget og jeg hadde jevnlige møter hvor vi diskuterte manus, og de var veldig flinke til å hjelpe meg å korte ned tekstene slik at det ble så tett på som det er nå. Jeg er en sånn type som gjerne vil ha med alt, særlig siden jeg synes kommentarene fra mora mi er så morsomme og rørende. Tekstene var i utgangspunktet ganske lange, og det ville ha blitt en helt annen bok om jeg hadde beholdt dem slik de var. Slik den er nå er boken veldig intens, på hvert oppslag er det kanskje bare et par snakkebobler. Som leser kommer du rett inn i scenen. Tegningene taler for seg, teksten blir unødvendig. Disse grepene kan jeg takke Espen, Cis-Doris og Eivor for.

Så Mora mi var ikke tenkt som en tegneserie fra starten av?

– Nei, ikke fra min side. Jeg hadde ikke jobbet med tegneserier før, men det er veldig gøy å fortelle med bilder i stedet for ord. Du kan gå ut og inn av scenen og tegningen på en helt annen måte. For eksempel hvis mora mi har en monolog som går over flere ruter kan jeg, istedenfor å bare tegne henne, lage en rute med hennes hånd og en kaffekopp, og pussig nok så blir det mye sterkere. Leseren tenker over situasjonen samtidig som hen leser teksten. Mange norske tegneserieskapere, for eksempel Steffen Kverneland og Lars Fiske, er kjent for hvordan de bruker seg selv i historien. De sitter og drikker øl, og så ser du tegningen av et ølglass mens de snakker om Munch. Du veksler mellom fortid og nåtid, og tankespinnet blir helt annerledes enn om scenen var mer konvensjonell. Det er veldig effektfullt og smart. Tegneserieskaping gir absolutt mersmak.

Måtte du gjøre noe spesielt for å tilpasse historien til tegneserieformatet?

– Da jeg nærmet meg slutten av boken så hang den ikke helt sammen. I starten var det mange oppslag med utfallende tegninger og snakkebobler, men så plutselig kom det mange helt hvite sider med mye tekst. For å bli kvitt disse hvite sidene så forstørret jeg enten tegningen, eller laget en tegneseriestripe eller noen blomster, gardiner, nips, en rullator, slik at det ble et helt oppslag i stedet for en side med tegning og en side med tekst ved siden av. De siste månedene jobbet jeg bare med dette.

Det er en dame med humør vi møter i boken. Føler du at du har gitt en realistisk skildring av din mor slik hun var i sine siste år?

– Ja, jeg synes det. På godt og vondt. Hun var snill og grei, og på institusjonen syntes de hun var veldig søt og takknemlig. Noen gamle pleietrengende og demente blir sinte på grunn av håpløsheten, det gjorde absolutt ikke hun. Men hun klagde – ikke over smerter eller sykdom eller at personalet ikke var flinke – men det var alltid noe gæærnt. Det gikk først og fremst på at hun var ensom, og hun tenkte nok at hvis hun sa at hun hadde det bra, så ville hun ikke ha behov for besøk. Det kan ofte få motsatt effekt, he, he.

Noen ganger satt jeg med latteren litt i halsen mens jeg leste. Det er en nokså mørk form for humor i boken. Er det lov å le?

– Ja, selv om det er jævlig trist, ikke sant? Som Aksel Kielland skrev om boken i anmeldelsen i Morgenbladet, «Bredesen forsøker hverken å unnskylde seg selv eller de hundretusenvis av andre nordmenn som er i samme situasjon. Han tegner ganske enkelt opp et bilde av hvordan det var og hvordan det føltes, og overlater til leseren å bedømme hvorfor – eller hvorvidt – det er sånn det må være.» Det er ganske riktig beskrevet. Det har ikke egentlig vært noen sorg for meg mens jeg har jobbet med det, men jeg sitter igjen med en ubehagelig følelse av at hun ikke fortjente det. For det er ikke ålreit. De fleste som er på institusjon, vil jo ikke være der. De snakker om når de skal komme hjem til familien igjen. Men man må jo le likevel, for det er så mye tragikomikk i det.

Jeg merker meg spesielt et tablå du kommer tilbake til flere ganger i løpet av boken – et slags oversiktsbilde over stuen, med stolen foran vinduet.

– Det var sånn det så ut der. Da vi kom inn, var det det som møtte oss. Det var der hun satt, med telefonen og kaffekoppen og medisinene og sjokoladen innen rekkevidde foran stolen hennes. Veldig mye av livet hennes de siste to årene foregikk akkurat der i den stolen i den stua. Meningen med disse fire-fem pausesidene var for å vise utviklingen av forfallet. I den første tegningen står hun og vanner blomster. Etter hvert sitter hun, og til slutt er hun borte. Altså enten i sengen, eller død. Det er utrolig hvordan veldig mange gir opp når de kommer inn på en institusjon. De blir bare sittende, slutter å se på teve, slutter å følge med på radio eller i avisen. De bare visner helt, til det ikke er noe igjen.

På få år nå har det kommet en rekke tegneserier om demens. Anders Kvammens "Jeg husker ikke", Paco Rocas "Med hodet i skyene", Martin Ernstsens "Men hvem er du?". Til og med Jason hadde en novelle ved navn "Ingenting" i 2015. Hva tenker du om at du på en måte har tegnet deg inn i en trend?

– Demensknaggen i boken var opprinnelig ikke viktig for meg. Det var hele tiden en historie om mora mi disse to årene. Hun var ikke helt borte, men bare surrete. Men jeg så etter hvert at, jo, den handler om aldersdemens og geriatri, og vi selger den også som en fagbok. Og jeg ser at når kollegaer lager bøker, så får de noen ganger mer oppmerksomhet når de blir hengt på en knagg som kanskje ikke opprinnelig var meningen. En bok som egentlig handler om overtro, kan få oppmerksomhet som en bok om psykisk sykdom.

Kan vi snakke litt om teknikkene du bruker i Mora mi?

– Jeg har helt bevisst villet bruke forskjellige uttrykk og portrettstiler. Når du blar i boken så prøver jeg å gi følelsen av at du ser på skisser som er gjort mer eller mindre der og da. Det er de selvfølgelig ikke, men det er tanken. Du ser også at det er forskjellige typer papir som er brukt. Noen er gule, noen er brune. Det gir en sånn «lærebok i krokitegning»-følelse. Noen få av tegningene er så og si hundre prosent slik jeg skisset dem opp, men om jeg skulle gjort det konsekvent ville det ha blitt en helt annen bok. De opprinnelige skissene ble laget på postkort og handlelapper eller i bittesmå notisbøker, avhengig av hva jeg hadde med meg. Kanskje jeg rablet ned en knapt leselig tekst i full fart mens jeg satt i bilen før jeg skulle kjøre hjem. «Det mamma sa der, det må jeg ikke glemme.»

Du har vært illustratør i en årrekke, men dette er den første bokutgivelsen der du står som både forfatter og tegner. Har du ikke følt behovet tidligere?

– Nei, det eneste jeg har drodlet med er feriedagbøker. Særlig om sommeren noterer jeg ned ting jeg og familien gjør, og lager skisser av det. Men det er først og fremst morsomt for familien min, så det har stoppet der. Hvis jeg finner en form for det, ville det vært en morsom ting å lage. Jeg ville absolutt valgt tegneseriemediet igjen i så fall. Jeg liker godt tegneseriene til Guy Delisle, særlig Jerusalem er fabelaktig, hvordan tegneseriemediet gjør det mulig for ham å skildre absurde situasjoner i Israel og Palestina uten å kommentere noe mer enn «sånn er det» før han går videre. Hvis jeg hadde fått til noe sånt, eventuelt i en fanzineform, så hadde det vært veldig moro.

Har du lest Lewis Trondheim sine Petit Riens-serier? De slår meg som en type format som kunne passet feriedrodlingene dine. Han forteller om reiser og hverdagslige ting gjennom små ensidere.

– Sier du det? Jeg kjenner godt til Lewis Trondheim, men disse har jeg ikke lest. Nå som jeg har nådd pensjonsalder så har jeg tid og mulighet til å si nei til oppdrag. Selv om det er noe jeg har levd av og trivdes veldig godt med, er friheten til ikke å gjøre det lenger ganske behagelig. Så jeg gleder meg til å kunne prioritere egne prosjekter.

Frister det å jobbe mer med lengre fortellinger som denne? Eller blir det med Mora mi?

– Jeg har veldig mye mer stoff om mora mi, i tillegg til disse feriedagbøkene, men jeg har ikke noen konkrete planer om noen ny bok. Jeg har prosjekter på vent fra et par forfattere. Jeg får stadig henvendelser, heldigvis, om design- og reklamejobber. Og jeg kommer fortsatt til å beholde kontorplassen min hos Illustratørene. Men først og fremst skal jeg bare nyte det å ha god tid.