De som lykkes #

Museer i USA skårer generelt høyt som reisemål for funksjonshemmede og Museum of Modern Art trekkes frem som et av de aller beste. Med stipend fra Grafill reiste jeg derfor til New York for å undersøke hvordan de jobber med universell utforming, de som lykkes.

Et museumsbesøk starter på nettsiden og det første jeg møter under fanen «tilgjengelighet» er en video med direktøren. Han forteller hvorfor og hvordan tilgjengelighet handler om deres kjernevirksomhet; å formidle kraften i kunst.  

På museet møter jeg Francesca Rosenberg som er direktør for tilgjengelighetsprogrammet ved MoMA. I 2016 skrev hun artikelen «What does it mean to be an accessible museum». Jeg spør henne hva som har forandret seg siden den gang. Hun forteller at endringene startet tidligere, da en i toppledelsen tok initiativet til «The accesibility task force».

– Det startet egentlig i 2011, av viseadministrerende direktør (COO) James Gara. Jeg nevner ham ved navn, fordi det betydde veldig mye at en i toppledelsen forpliktet seg til dette arbeidet. Han startet «The accesibility task force» som endret hele dynamikken ved museet fordi det plasserte ansvaret på tvers av hele museet. Det var ikke lenger bare min avdeling sitt ansvar – det var everybodys job.

Francesca forteller videre hvordan dette arbeidet fikk et nytt oppsving under covid. Mens museet var stengt jobbet de sammen med en ekstern konsulent for å finne ut hva som fungerte og hva som burde endres. Arbeidet resulterte i en aksjonsplan på femti punkter, grundig forankret og fordelt over fire segmenter: Organisasjonskultur og HR, publikumsengasjement, fysiske omgivelser og utstillingsprogrammering. 

Jeg vender tilbake til nettsiden. Som en del av museets disability equity training er det produsert en rekke videoportretter der man møter publikummere som har ulike synlige og usynlige funksjonshemminger, men som deler lidenskapen for å oppleve kunst. En av dem, Kevin, sier: «Mange av funksjonene som er designet for funksjonshemmende har en fremtoning som preges av de kommer fra lovgivning og reguleringer... Det er fint for å sikre at grunnleggende tjenester blir levert. Men det kan også oppleves som et kappløp for å «check the boxes» isteden for å la folk få delta og bli engasjert på en kreativ og nysgjerrig måte.»

Jeg spør Francesca hvordan vi som designere kan jobbe mer slik som Kevin etterlyser:

– Ingen ønsker å oppleves som en add-on til andres jobb, at de er en byrde. Oppgaven bør istedenfor ses på som en mulighet. Museer over hele verden er full av kreative folk, kunstneriske mennesker som virkelig klarer å tenke utenfor boksen. Det er en misforståelse, at når man designer for tilgjengelighet, da blir det mindre estetisk tilfredsstillende. Det trenger absolutt ikke være tilfelle. 

Det store bildet #

Francesca fortsetter: 

– Det er også viktig å se det store bildet. Vi snakker ikke om en liten minoritet som trenger bedre tjenester. Når vi setter opp en rampe så gjør det ikke bare museet tilgjengelig for personen som bruker rullestol, det hjelper også den som skyver en barnevogn foran seg. Når fonten på et skilt er stor og lesbar så hjelper det ikke bare de svaksynte. Det hjelper også alle som ikke har engelsk som morsmål og det hjelper generelt alle over førti år. Det finnes mange slike eksempler og dette perspektivet er nøkkelen til vårt arbeid med universell design.

– I artikkelen du skrev i 2016 løftet du opp et svært ambisiøst mål; at behovet for ordet «tilgjengelighet» på museet kunne forsvinne. Er dette et realistisk mål eller er det mer en inspirerende tanke; at museet er så tilgjengelig at ordet tilgjengelighet ikke lenger er nødvendig?

– Dette går tilbake til det vi først snakket om, at det ikke handler om å sjekke av bokser. Vi kan ikke tenke på tilgjengelighet på den måten. Det må forankres på tvers av og gjennom alle aspekter av virksomheten. Tilgjengelighet må være en integrert del av hvem vi ansetter, hvilken kunst vi samler, i historiene vi forteller og i våre utstillinger. Så det er en veldig stor oppgave, men vi er fullstendig dedikert og engasjert.  

Hva er problemet?  #

Den store avstanden mellom MoMA og situasjonen som beskrives i rapporten til Bufdir er ikke overraskende. Begrepet universell utforming, som hørtes så løfterikt ut da jeg første gang hørte det som student i 2001, har gjerne en motsatt effekt når det dukker opp i interiør- eller utstillingsprosjekter, selv med store aktører og anerkjente arkitektkontor rundt bordet. Den kreative energien i rommet synker i takt med fokus på unntak for fredning, TEK 17 og helningsgrader. Det er selvfølgelig lett å bli selvkritisk her og si - get a grip - just do it. Men er det også noe med selve begrepet eller hvordan vi bruker det som har en uheldig virkning på prosessen og dermed resultatet? 

Den norske modellen #

Universell utforming er et ganske nytt begrep i Norge. Professor Inger Marie Lid, forfatter av boken “Universell utforming og samfunnsdeltakelse” forteller at første gang universell utforming ble beskrevet i norsk offentlighet var i 1997 i et hefte utgitt av Statens råd for funksjonshemmede. Det het “Universell utforming: planlegging og design for alle”

– Du har i andre sammenhenger nevnt at begrepet, og da særlig i Norge, knytter seg sterkt til fysiske omgivelser. Hvorfor ble det slik?

– Det er veldig interessant og egentlig et forskningsfelt i seg selv. Mye av grunnen til det er at da begrepet kom Norge så landet det i miljødepartementet, et departement som på den tiden var linket til arkitektur, ingeniørfag og bygde fysiske omgivelser og som dermed vektla de sidene ved begrepet.

Lid forteller videre om hvordan dette utgangspunktet la grunnlaget for en norsk fortolkning av begrepet først og fremst dreier seg om fysiske omgivelser. Gjennom de siste tyve årene har dette endret seg og FN-konvensjonen, som Norge ratifiserte i 2013, har en my bredere fortolkning.  Den omhandler tjenester, produkter, samfunnsdeltakelse på alle plan. Men vi sitter fortsatt fast i vårt norske utgangspunkt når begrepet er i bruk. Lid forteller at hun ønsker seg en endring mot en internasjonal forståelse, definert i menneskerettskonvensjonen og dermed et menneskerettighetsbegrep.

– La meg ta et eksempel: Når universitetet eller en vitenskapelig høyskole skal bygge ny campus, da tenker man: - Hva er hovedløsningen i de fysiske forholdene?  Men hvorfor er det de fysiske forholdene alene som er viktigst, mens for eksempel sosiokulturelle eller pedagogiske vektlegges mindre? Vi har noen begrensninger med den norske modellen.

Nye spørsmål eller ferdigtygde svar? #

Jeg vender tilbake til mitt utgangspunkt, til designprosesser og hvordan disse inkluderer universell utforming. Jeg spør hva Lid tenker om at universell utforming noen ganger virker som en brems i kreative prosesser.

– Det vi ikke har lykkes med i Norge - og jeg synes det er veldig trist - er å gjøre universell utforming og likeverdig tilgjengelighet - til et interessant faglig begrep. Vi trenger ny kunnskap som kan gi kunnskapsbasert praksis på disse områdene. Da må man ha en problembasert tilgang. Dette handler jo om tilgang til demokratiske prosesser, til offentlige rom, til kultur, til utdanning og arbeid, så det er viktig. Så jeg forstår ikke helt hvorfor det blir slik som du beskriver, - at da synker stemningen litt og man tenker; javel, da ligger løsningen der. Det er akkurat som om man ikke har et spørsmål, man har et svar. Og det liker man jo ikke. Jeg liker det heller ikke.

– Har det noe å si hvilket begrep man bruker når man jobber med universell utforming?

– Jeg tror vi trenger begrepet «likeverdig tilgjengelighet» Altså en tilgjengelighet som respekterer borgere som likeverdige. Om man bruker universell utforming så er jo det et teknisk begrep som er lite humanistisk og som legger opp til tekniske og mer standardiserte løsninger.

Samarbeid som nøkkel til suksess #

Hvert tredje år deler DOGA ut innovasjonsprisen for inkluderende design og i år var designbyrået ANTI, sammen med NRK, en av vinnerne. De vant prisen for NRK sin nye visuelle profil. Jeg møter kreativ leder i ANTI Mats Ottdal og Craft director og designer Erik Johan Worsøe Eriksen et par uker etter prisutdelingen.

– Dere stod på scenen sammen med NRK TV, YR, NRK Lyd og NRK Nyheter. Hvor viktig er evnen til å samarbeide for en designer?

– Samarbeid er først og fremst et mindset. Du må, både på vegne av faget ditt og deg selv, legge vekk egoet ditt. De kuleste prosjektene vi gjør er når vi samarbeider på ekte med kunder. Vi kan ha alle slags rare ideer om hva vi synes er kult, men det gjelder hele tiden å sette prosjektet først. Og så kan du ta dette lenger - til universell utforming - og sette brukeren først.

– NRK sa at de søkte etter en modig samarbeidspartner da de skulle velge byrå. Har det mye å si at kunden legger opp til et godt samarbeid?  

– Jeg tror det er enormt viktig at toppledelsen, og i dette tilfelle designledelsen i NRK, legger opp til en samarbeidskultur. Om vi skal ta æren for noe så er det at vi har vært åpne for det fra dag én. Vi har invitert til workshop med 70 designere fra NRK, vi satt her og jobbet sammen over tre etasjer. Et annet byrå kunne reagert mindre velvillig på det, men vi omfavnet det starten av og har drevet med dette i fem år sammen.

Innsikten finnes i faget #

Tverrfaglighet og brukerinnsikt er to gjengangere når man snakker om inkluderende design og stadig flere disipliner har fokus på denne metodikken. Jeg spør Mats og Erik om det er slik at hele designfaget er i ferd med å endre seg fra estetikk og formgivning til digitale tjenester og opplevelser.

– Grafisk design har aldri handlet om estetikk og form alene. Estetikk er jo bare ett verktøy, et sett med regler for å oppnå harmoni og skjønnhet. Vi jobber ikke med harmoni og skjønnhet, dvs, noen ganger inngår det som en del av oppgaven. Men det er aldri det som er oppgaven i seg selv. Så lenge grafisk design har vært et fag så har det nettopp vært et fag som løser konkrete oppgaver. Grafisk design har alltid vært der for å hjelpe oss med å kommunisere eller informere om noe.

– Ta typografi og lesbarhet, som er et stort tema og kanskje en av de enkleste tingene å forholde seg til fordi det er så konkret. Hvis noe skal være universelt utformet så må det være lesbart. Når vi blir spurt om hvordan vi tester fonten for NRK må vi bare si: - Hallo, det er ikke noe vi kan teste på en enkel måte, selv om vi gjerne ville. Det er en litt romantisk ide at du alltid kan involvere brukere, men tekst kan du faktisk ikke teste sånn. Men, vi har cirka 500 år med klinisk erfaring som forteller noe om hva som gjør et typesnitt godt lesbart. Du må snu på det. Du må samle den aller beste innsikten du finner og støtte deg på den.

– Jeg kan gi et konkret og morsomt eksempel, på et rimelig nerdete nivå: Typotheque, som designet skriftsnittet NRK Sans, gikk inn og så på hva det er i det norske språket som kunne være vesentlig for utformingen. For veldig ofte når vi bruker skissetekst så bruker vi latin;  - lorum Ipsum. Men latin har bare 1,7 % prosent andel av bokstaver med diagonal i seg, bokstaver som k, v x osv. Norsk språk har over 5 %. Som igjen er mye mer enn i engelsk. Så norsk ser annerledes ut som tekstmateriale. Poenget er at diagonalene er tricky for leseflyten så du vil egentlig ha færrest mulig av dem. En helt konkret konsekvens av dette er at y i NRK Sans har vertikale linjer, som en u. Og bare ved å gjøre det grepet så har vi minsket antall diagonale tegn med mange prosent. Dette er spesifikk innsikt i det norske språk, og vi må tro på at innsikten har betydning. Der kommer universell utforming inn. At vi tar konsekvensen av denne innsikten.

Åpenhet som strategi #

– I presentasjonen av prosjektet er det en sekvens der Erik snakker om å være åpen. Hva betyr åpenhet i denne sammenhengen?  

– Jeg tror at å være åpen og tålmodig - det har også med ego å gjøre. Du må anerkjenne at andre kan noe og har et annet syn, en annen smak. Den åpenheten jeg snakker om er at det er prosjektet og resultatet som er helten og ikke du eller ditt syn eller de andre sitt syn. Det må ikke være en kamp mellom ulike fagfelt, de ulike fagfeltene må styrke hverandre.

Mats utdyper:

– Kulturen i prosessen er helt avhengig av åpenhet. Det handler om å vite når vi tar et steg tilbake og når vi lar andre fagfelt komme inn. Som eksempelvis da vi jobbet med motion; da satt vi en måned sammen med de i NRK som skrur og som er eksperter på akkurat det. Det vi kan er å lage noen prinsipper og eksempler som de kan dyrke og jobbe videre med. Hadde det ikke vært for den tverrfagligheten, så hadde det aldri fungert. Så møtepunktet mellom ANTI og NRK passet veldig bra, det var en god match. Det å møte så mange ulike fagfolk er utrolig fint.

Innenfor og utenfor boksen #

At begrepet universell utforming er assosiert med standarder, gjelder ikke på samme måte for alle designdisipliner. Erik ser det nesten som oppsiktsvekkende at det innenfor grafisk design foreløpig kun er farge som har fått en egen standard godt implementert.

– Det finnes mange andre grafiske virkemidler som kunne fått en standard. Man kan f.eks. si at tekst skal være venstrestilt og ikke midtstilt. Eller at det skal være et fast, prosentvis forhold mellom overskrift og brødtekst. Det kan lett tenkes en WCAG-standard for typografi plassert på en flate. Dette området er veldig umodent.

– Men vil det begrense deres kreative rom om det kommer flere og flere slike standarder også innenfor grafisk design?

– Ja, det vil det. Men samtidig så er det jo ikke noe mål i seg selv for grafisk design at vi skal være så kreative. Målet for grafisk design er at vi skal løse oppgaver. Så om de oppgavene blir mer og mer regulerte så kan det hende at det blir en annen jobb å være grafisk designer. Men det er jo ikke å tilfredsstille våre egne, kreative behov som er grafisk design sin oppgave.

– Det er et lite paradoks å høre kreativ leder i ANTI si dette. Dere oppfattes jo som helt i toppsjiktet når det gjelder kreativitet.

– Jeg skjønner innvendingen godt. Men om man jobber med identitet så er rommet for å jobbe kunstnerisk og ekspressiv der fremdeles. Ta en festival, for eksempel; der må det være spillerom. Men betyr det at den informative teksten må være lesbar? Det kan den gjerne være. Volumknappen på NRK er et annet eksempel - der måtte identiteten treffe hele den emosjonelle skalaen, fra subtil til ekspressiv. Man kan ha et mulighetsrom til å være begge deler.

På tide å tenke nytt #

Er det noe galt med begrepet universell utforming? Ja, i mange sammenhenger så er det lite hensiktmessig at et slikt begrep, som skal gjelde alle aspekter ved å delta i samfunnet, har en slagside mot fysiske omgivelser. For en designdisiplin som utstillingsdesign vil det være nyttig og interessant å teste andre begreper. Kan eksempelvis likeverdig tilgjenglighet gi en annen designprosess når man skal virkeliggjøre en utstillingsvisjon som inkluderer lyd, lys, interaksjon, informasjon, underholdning og refleksjon?

Det er allikevel liten tvil om at det aller viktigste verktøyet for lykkes med inkluderende designprosjekter er et mindset hos både designer og oppdragsgiver. Det må være vilje og innsikt til å bruke eller skaffe til veie den kunnskapen som trengs og det må legges til rette for ekte, tverrfaglige prosesser. Men gode konsepter er avhengig av gode problemstillinger. Så dersom begrepet universell utforming flytter fokuset inn i boksen når vi trenger å se utenfor boksen, da er det kanskje enda en grunn til å tenke nytt i forhold til hvilket begrep man velger og hvorfor.