– Kan du fortelle litt om Men hvem er du? og historien som formidles?

– Etter boken Sult (Minuskel, 2019), som var et gjennombrudd for meg som tegneserieskaper, stod jeg litt fast og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde en liten science fiction-historie jeg jobbet med, men jeg slet med å finne formen på den. Samtidig var faren min nettopp blitt innlagt på sykehjem med Alzheimers sykdom. Jeg så ham sjelden, mye på grunn av avstanden, så da jeg endelig besøkte ham på sykehjemmet ble jeg sjokkert over hvor mye han hadde forandret seg. Det satte i gang en tankeprosess som etter hvert ble ganske altoppslukende – det var noe uforløst der som jeg hadde behov for å bearbeide. De tre årene jeg brukte på å lage Men hvem er du? var som en egenterapi. Jeg forsøkte å få følelsene og tankene ned på papiret, ofte ting det er vanskelig å sette ord på, og det var en forløsende men også veldig tung prosess. Jeg forsvant inn i prosjektet, og glemte at dette faktisk skulle bli en bok som skulle utgis og vurderes. Så mot slutten av prosjektet hadde jeg voldsomme nerver. Dette var så nært og personlig at det var vanskelig å slippe dette ut i verden.

– Kan du fortelle litt om hvordan du har løst oppgaven illustrasjonsteknisk? Og, hvordan vil du beskrive din stil som illustratør?

– Med Men hvem er du? prøvde jeg å løsrive meg fra tanken om at uttrykket skulle være helhetlig og sammenhengende. Jeg ønsket å veksle på fargebruk og materialvalg fra et oppslag til det neste, og finne det som best uttrykker en følelse eller en stemning i øyeblikket jeg forsøker å formidle. En anmelder skrev at det er min mest eklektiske utgivelse, og det stemmer nok. Jeg tenkte på hvordan vi projiserer følelsene våre på omgivelsene, og hvor subjektiv virkelighetsoppfattelsen kan være. Jeg ønsket å illustrere noe ufiltrert subjektivt, uten analyse og etterpåklokskap, mens jeg tegnet og malte så forsøkte jeg å mane frem øyeblikket og leve i det mens jeg tegnet. Så jeg har hatt mange tanker rundt det konseptuelle i utformingen, og det illustrasjonstekniske kom organisk frem fra det. Noen steder har jeg malt i akvarell, andre steder har jeg forvrengt illustrasjonene i Photoshop til det ugjenkjennelige. Det var ganske befriende å løsrive seg fra tanken om at jeg måtte finne en bestemt teknikk og stil for boken. Samtidig tror jeg at uttrykket mitt er gjenkjennelig hele veien, måten jeg tegner mennesker på, eller bestemte tendenser jeg har (som jeg nok er blind på selv).  

– Men hvem er du? er utgitt på Gyldendal forlag, kan du si litt om prosessen med å skulle selge inn en historie for utgivelse? 

– Jeg var i dialog med Gyldendal om den science fiction-historien som jeg nevnte tidligere. Min forrige tegneserie Sult, var et veldig tidkrevende prosjekt som jeg brukte fire år på å lage, så jeg ønsket å lage noe mindre og mer overkommelig. Redaktøren min gjorde meg obs på at det var forventninger til min neste utgivelse etter Sult, og at jeg burde følge opp med noe ambisiøst. Science Fiction-historien ble lagt på is, og jeg måtte tilbake i tenkeboksen. Jeg hadde skrevet ned masse tanker etter at jeg besøkte faren min i januar den vinteren. Det var bare for min egen del, for å huske alt han hadde sagt, men da jeg leste over disse notatene så jeg at dette kunne bli en bok. Jeg brukte fem måneder på å gjøre disse notatene om til en pitch til Gyldendal – et manus og over hundre sider med storyboards. Jeg begynte å skrive i mars og sendte pitchen til Gyldendal i august. Forlaget gav meg en intensjonsavtale i november, og så søkte vi kulturrådsstøtte i mars ganske nøyaktig ett år etter at jeg hadde begynt å skrive. Boken ble ferdig sommeren 2023, litt over tre år etter at jeg begynte å skrive.

– Hva betyr en anerkjennelse som Årets tegneserie for deg?

– Det er veldig viktig for meg at bøkene mine har en verdi for andre, så den anerkjennelsen betyr mye for meg. Som tegneserieskaper jobber jeg i flere år med et bokprosjekt, og deler lite på sosiale medier. Det er veldig få som ser prosjektet i prosessen, og jeg får lite tilbakemelding under arbeidet. Så plutselig skal den ut i verden, og hylles, slaktes eller møtes med likegyldighet. Det er alltid nervepirrende, men denne gangen var fallhøyden ekstra stor. Å jobbe som kunstner er sårbart på flere måter, men etter min mening mest fordi det ikke er et skille mellom kunstneren og arbeidet. Så det er som at man gir en del av seg selv, og da kan det være tøft å få kritikk. Det var en enorm lettelse for meg at boken ble godt mottatt, og det føltes veldig stort når den vinner en pris som er juryert av de som selv jobber med faget.