Lisa Aisato #

Lisa (39) er illustratør, forfatter og billedkunstner. Har gitt ut flere bøker og illustrert ukentlig for Dagbladet Magasinet fra 2009 til 2020. Lisa Aisato er kanskje mest kjent for illustrasjoner i bøker som Snøsøsteren, Til ungdommen og hennes egen bok Livet – illustrert, der hun har samlet illustrasjoner fra de siste 12 årene. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og i 2015 ble hun kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 år av Morgenbladet.

– Du viser frem et mangfold av mennesker i ditt arbeid, fortell.

– Jeg har alltid vært omgitt av et mangfold av mennesker og det er kanskje derfor det faller naturlig for meg, jeg har alltid gjort det. At jeg tegner mennesker i alle mulige fasonger og farger er på ingen måte gjennomtenkt eller kalkulert, det bare sitter i fingrene. Jeg liker at vi mennesker ser forskjellige ut, at noen er store andre små, noen er rynkete, andre er brune, noen har rødt krøllete hår. Jeg liker særtrekk, som mellomrom mellom tennene, rynker, store neser eller fregner. Jeg syns det er i det uperfekte det spennende ligger. Det høres kanskje litt feil ut, men jeg tegner ikke mangfoldige karakterer fordi det er viktig, men fordi det kjennes naturlig og fordi jeg alltid har gjort det. Jeg har alltid hatt alle slags mennesker rundt meg, og man tegner kanskje det man selv er vant til å se.

– Hvordan jobber du frem forskjellige karakterer?

– Jeg tegner mye av det jeg ser rundt meg. En kropp eller nese jeg har sett på bussen. Jeg er nok en observatør, men hvordan jeg bruker det jeg ser er litt tilfeldig, jeg sitter ikke med noe skisseblokk og kikker. Men jeg er veldig opptatt av ansikter og legger merke til trekk som andre ikke legger merke til. Jeg kan stirre en del, bare fordi jeg syns det er så interessant. Jeg kan se på pene mennesker og fundere hva det er som gjør at vi syns ansiktet er pent. Jeg har alltid vært fascinert av hvor flinke vi mennesker er til å gjenkjenne ansikter, og hvorfor vi syns et ansikt er vakkert, mens et annet er mindre vakkert. Eller hva øyenbryn gjør med et ansikt, eller et lite smil fremfor ikke noe smil.

– Fant du barnebøker du kunne speile deg i da du selv var barn?

– Ja, for selv om jeg har brun hud så speilet jeg meg selv i Pippi, jeg! Eller i Emil i Lønneberget for den saks skyld. Da jeg var barn så jeg ut fra mine øyne, og ikke på meg selv så mye. Å si det er litt som å banne i kirken kanskje, for jeg er helt enig at det er viktig at alle barn skal kunne speile seg selv i kunsten og kulturen, men jeg personlig tenkte ikke over at jeg var annerledes. Derfor var det ikke et savn. Jeg var et barn som var veldig lite opptatt av eget utseende. Øyne mine så innenfra og ut, ikke utenfra og inn. Men det betyr ikke at andre ikke har opplevd det som et savn, eller opplever det som et savn, for det er viktig å vise et mangfold av barn og mennesker når vi tegner.

– Min mamma har alltid vært veldig opptatt av litteratur. Hun jobbet i Gyldendal og i bokhandel i min oppvekst, og leste masse for oss, så jeg var oppslukt av bøkene. Mens jeg hørte på lydbok eller på mamma lese tegnet jeg, og jeg tror det er derfor jeg ble så glad i, og etter hvert god til, å tegne.

– Har du noen tanker om utviklingen i barnebok-bransjen. Speiler bøkene samfunnet vårt?

– Jeg syns det har skjedd veldig mye, spesielt de siste 5 årene. Som voksen ser jeg hvor viktig det er, selv om jeg ikke så det som barn. At det har skjedd veldig mye er jeg veldig glad for, også på film og TV.

– Jeg har to barn i skolen og ser at det har skjedd mye i skolebøkene også. Jeg kan ikke huske et eneste brunt barn i bøkene da jeg var liten. Eller så har jeg sett det uten å ha lagt merke til det.

– Har du tips til andre illustratører med mangfoldsfokus, som vi kan inspireres av:

– Yes! Her er en list: Camilla Kuhn, Anna Fiske, Kadir Nelson, Arinze Stanley Egbengwu, Rebecca Dautremer og hennes bøker: Alice, Cyrano, Nasreddine og mange fler!

www.aisato.no

Linn Isabel Eielsen #

Linn (20) er forfatter, illustratør og musiker. Har i år illustrert sin første bok, Trygg på Nett, av forfatter Mia Landsem, som ble utgitt august 2020 av Cappelen Damm. De 60 tegningene viser vignetter av forskjellige barn og voksne i situasjoner som har med nettvett å gjøre, og å inkludere rullestol, høreapparat, regulering, krøllete hår, forskjellige hudfarger og omvendte kjønnsroller har vært et fokus.

– Du viser frem et mangfold av mennesker i ditt arbeid, fortell.

– Som en hvit, heterofil, og på mange måter gjennomsnittlig jente har jeg i utgangspunktet vært privilegert. Jeg har sett meg selv representert på TV-skjermen hele livet. Det eneste problemet jeg har hatt er at da jeg fikk se meg selv på skjermen, var jeg ofte representert som en tynn, personlighetsløs prinsesse som ventet på hjelp, og spurte mennene "Hva gjør vi nå?". Jenter som vokser opp i dag får i større grad se seg selv som viljesterke prinsesser og superhelter, med forskjellige personligheter og nasjonaliteter. Dette har hjulpet meg å forstå at den samfunnsoppdragelsen jeg fikk var feil. Jeg har et håp om at vi etterhvert kan gjør det samme begge veier, ved å også gi guttene sterke og følsomme forbilder.

– Jeg har erfart at positiv representasjon får meg til å føle meg mindre ensom, og at disse filmene, sangene og bøkene er noe jeg kan tenke på når jeg bli usikker på om jeg er normal, eller om jeg er bra nok. Jeg har en hypotese om at vi får et varmere og mer inkluderende samfunn hvis alle barn får se seg selv representert. For meg er kunst den femte statsmakt.

– Hvordan jobber du frem forskjellige karakterer?

– Jeg listet opp alle karakteristikker jeg kunne komme på, både når det kommer til personlighet og utseende. Etter jeg hadde skrevet disse listene, så utfordret jeg meg selv på hvilke kombinasjoner jeg ville sette sammen. Hvorfor tegnet jeg automatisk en blond jente i rosa, da idéen var å tegne en søt jente? Hvorfor tegnet jeg automatisk en mor da jeg skulle vise en omsorgsfull forelder? Jeg prøver å representere så mye som mulig, så naturlig som mulig. Jeg er ganske ny i gamet, og håper jeg blir enda flinkere på dette etterhvert.

– Har du alltid vært opptatt av dette, eller har det vært en prosess?

– Jeg har vokst opp i et samfunn som har gitt meg ubevisste vaner og fordommer. Før jeg begynte på boken Trygg på nett innså jeg at jeg ikke er flink nok på dette selv.

– Faktisk synes jeg det er kjempeubehagelig å se hvor systematisk diskrimineringen i samfunnet vårt er, og hvor påvirket jeg fortsatt kan være. Forsvarsmekanismene mine har til tider skrudd seg ganske sterkt på, fordi ingen vil jo innrømme at de gjør noe galt. Jeg har jo aldri ment noe vondt, men jeg har heller ikke gjort nok. Jeg har alltid vært opptatt av inkludering, men jeg er i en livslang prosess for å få det til på best mulig måte.

– Har du noen tanker om utviklingen i barnebok-bransjen. Speiler bøkene samfunnet vårt?

– Jeg savner mer naturlig representasjon, som ikke er basert på stereotyper. Denne instagramposten åpnet øynene mine veldig for dette!

– Jeg tror det er en lang prosess, hvor vi må jobbe hardt for å øke bevisstheten. Aller først når vi nok kollektivt et punkt som jeg har nådd nå: Å være bevisst fordi jeg ønsker å gjøre ting annerledes. Det neste steget tror jeg er å komme til et punkt hvor inkludering faller så naturlig at man ikke må være bevisst på det. Vi trenger rett og slett en fullstendig endring i samfunnsstrukturen vår.

instagram.com/linnsikt