Erkjennelsesprosess #

Mosse startet sin lærerkarriere med en forestilling om hvordan det skulle være å lære bort interaksjonsdesign, som jo er et svært komplekst fagområde. Forestillingen var like naiv som den var vakker. Gjengivelsen her er basert på hennes fortelling, men noe dramatisert: Det skulle være som å lære å svømme, med Mosse som den trygge og pedagogiske instruktøren som førte studentene steg for steg på stadig større dyp, i deres tempo og tilpasset den enkeltes utgangspunkt og forutsetninger. Trengte de svane-badering eller Mikke Mus armpuffer skulle de få det. Når de omsider sto med vann opp til brystet, skulle de være så komfortable at de villig la seg på rygg i trygg forvissning om at læreren var der og passet på. Og i neste øyeblikk skulle studentene flyte ubesværet omkring i et komplekst mylder av fagområder og -termer, like forskjellige som havskilpadder, hvalhaier og fargerike flaggermus-fisk. Helt på egenhånd, godvenn med alle og fullstendig trygge.

Men plask! Hvor lenge var hun i paradis? For ikke å snakke om studentene: Adam, Eva, Frida, Anniken, Izelin, Håkon, Andrea, Dhritiman og alle de andre mange hundre som så langt er uteksaminert fra designstudiet ved AHO under Mosse? Ikke lenge. Mosse ler. – Det er blitt mer som øyhopping. Biter av fag, kunnskap og opplevelser som de må sette sammen selv og finne ut av.

Ok, kanskje litt som å få utdelt en badeand, men ikke skjønne hva det er før en selv blåser den opp? Men det klarer de, på sikt og med litt hjelp, av hverandre, av eksperter, av ulike bransjeaktører, og selvsagt av Mosse og hennes kolleger.

Modningsprosess #

Etter videregående var Mosse skolelei. Hun trengte en pause og nye impulser. Hun jobbet i barnehage, på café og dro til Paris i et forsøk på å lære seg fransk. Hun jobbet som croupier for Cheery Casino på Color Line, og ved et tilfelle kjøpte hun og en vennegjeng en buss som de kjørte til India.  

– Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, annet enn at det måtte være noe kreativt. Men det var så vanskelig å velge – og velge bort – at jeg utsatte det. 

Men så tok hun et år på førtrykk, og etter det fikk hun øynene opp for design og designstudier i England. Hun søkte på universitetet i Kent, hvor hun ble innkalt til intervju. Og hvis denne episoden skulle danne utgangspunktet for en engelsk feelgood-film, kunne tittelen vært The Norwegian who went in as a graphic designer but came out as an illustrator. For det var akkurat det som skjedde. Mosse endret søknaden under intervjuet og endte opp med en bachelor i illustrasjon i stedet for i grafisk design.

– Det var et spennende fag, med billedtolkning og illustrasjonstolkning osv, i klassisk engelsk illustrasjonstradisjon. Ganske kunstnerisk vinklet, da mange av lærerene var kunstmalere. 

Mens Mosse tok sin bachelor i illustrasjon, studerte venninnen Stine Modal interaksjonsdesign, ved samme skole. Mosse fikk se noen av hennes prosjekter, og forsto at her kunne hun kombinere alle interessene sine i ett fag! Så etter fullført bachelor og en kort tur hjemom bar det tilbake til Kent. Gjennom hele skoletiden, frem til en master i interaksjonsdesign, og det første påfølgende året i yrkeslivet, diskuterte Mosse, Stine og Anne Voulab, som også hadde tatt en interaksjonsutdannelse, hvorvidt det var en god idé å starte noe sammen. På denne tiden jobbet de mye alle tre. Mosse var blant annet involvert i prosjekter for Playstation, Audi, British Science Museum og Summerfields. Det ble Stine som stilte det forløsende spørsmålet: «Skal vi jobbe så mye, er det vel bedre å bruke energien på å starte noe eget?»

Lang historie kort, og med fare for å lide samme skjebne som en viss helse- og omsorgsminister, for ikke å snakke om studenten som ble utestengt i ett år for å kopiere seg selv, kommer her et utdrag fra et 24 år gammelt nummer av magasinet Visuelt: «Noon ble etablert 1. november 2000. Målet er å lage god design for internett. De presiserer at god design i denne sammenheng handler om langt mer enn form og farge. Brukeropplevelsen er alfa og omega, og her spiller både funksjonalitet, brukergrensesnitt og visuell form inn.»

Mosse smiler når hun tenker på tiden i Noon. – Vi var så unge. Og det var en rar, for ikke å si absurd tid, med veldig varierende kunnskap om internett hos oppdragsgiverne. For mange var det veldig viktig å få frem hvordan bedriften var organisert, fra topp til bunn. Vi prøvde å fortelle at kundene deres neppe var opptatt av organisasjonsstrukturen, men antakelig besøkte websiden av helt andre årsaker. Men altså, dette var en tid da 20% ikke en gang visste at de kunne scrolle.

Men noen bra prosjekter ble det. Blant annet var de med på en banebrytende lansering av filmen Detektor, regissert av Pål Jackman og med manus av Erlend Loe og med Harald Eia i en av hovedrollene. Filmen ble en gigasuksess, dels fordi den var god, og dels fordi den ble lansert på en måte som ingen andre hadde gjort tidligere. Og et av elementene i kampanjen var en interaktiv webside med informasjon, konkurranser og materiale fra filmen, signert Noon. Og underfundig humor ble raskt deres «varemerke».

– Vi gjorde mange morsomme prosjekter, og ble kjent som «det artige byrået». 

Fortsatt jobbet de mye, mest for ære og berømmelse. Blant annet fikk de med tre nettsider i forlaget Taschen sin legendariske bok fra 2003; «Taschen’s 1000 Favorite Websites».

Kontrollprosess #

Filmen Detektor handler om å få kontroll på voksenlivet. Og det var akkurat det Mosse og kollegene i Noon etter hvert også måtte gjøre. Mosse hadde vært med på etableringen av Grafills nye faggruppe for interaksjonsdesign, GRIM, og dessuten tatt initiativet til å lansere en egen pris for studentarbeider innen interaksjonsdesign; Nybakt. Gjennom denne kom hun i kontakt med AHO, og på en måte ble det hennes vei inn i læreryrket etter at Noon ble avviklet i etterdønningene av den utfordrende dot.com-boblen.

– Det å lære neste generasjon om interaksjonsdesign ... Jeg syns faktisk det er en usedvanlig viktig jobb. 

Mosse har jobbet seg opp litt mer selvtillit enn i starten av samtalen. Det er utrolig hva Klassikerprisen og en kopp kaffe kan utrette. Men når sant skal sies hadde det nok ikke vært så lett å komme dit Mosse og kollegene er i dag, hvis de ikke hadde vært overbevist om at jobben og faget er viktig.

– Da jeg begynte ved AHO var det tre kjempedyktige lærere her. Simon Clatworthy, Timo Arnall og Daniel Senn. Jeg var overbevist om at vi sammen skulle lage en av Europas beste interaksjonsdesign-utdannelser, for det var det liksom grunnlag for. Men det er tungt å undervise, og Simon og Timo forsvant til forskning mens Daniel ble spillutvikler med eget selskap. Ingen av dem ble erstattet. Dermed ble det en sånn brette opp ermene-situasjon i mange år hvor det bare var jeg som drev hele semesterkurs i interaksjonsdesign. Det vil si at jeg var den utdannelsen. Og det var jeg ikke komfortabel med.

– Hadde du noen pedagogisk bakgrunn?

– Nei, det har blitt litt learning by doing. Det tar tid å bli en god lærer. Men det første året snakket Daniel og jeg hver eneste dag om undervisning og pedagogikk, som han er formelt bevandret i. Fortsatt møtes vi et par ganger i året over en kaffe for å fortsette praten. Ifølge Daniel trenger man egentlig bare tre ting: en introduksjon, oppfølging og evaluering av ferdig arbeid. Men så varierer jo alt. Noen ganger er en introduksjon tre setninger, andre ganger er det to uker med masse kunnskapsoverføring og ulike eksperter involvert. Oppfølging kan være en kort veiledning, eller masse involvering av eksperter og representanter for målgruppen, i tillegg til læreren. Og så er det evaluering. I mine kurs er det ofte en samtale, gjerne sammen med eksperter. Andre ganger handler det mye om prosessen, om hva man kan lære av den.  

– Jeg har endt opp med å basere mye av undervisningen på noen basisinnsikter. Akkurat som man må lære å gå før man kan drive med akrobatikk, må man lære helt grunnleggende digital kunnskap før man kan bli interaksjonsdesigner. Den digitale ABC kaller jeg det.

Stine Modal, som i dag er senior designer i Aschehoug, beskriver sin tidligere kollega som «ekstremt engasjert, ambisiøs og viljesterk. Opptatt av kvalitet, fag og faglige diskusjoner. Alltid nysgjerrig, og alltid oppdatert. En som lever seg inn i et hvert prosjekt, og ønsker å gjøre det bedre. Som husker alle prosjektene bun har vært veileder på, og som snakker på inn- og utpust når hun blir engasjert.» Og man behøver ikke snakke lenge med Mosse før det siste blir bekreftet. Dessuten, hun må da være en av dem som Kari Bremnes synger om i sangen De halve setningers gudinner?

– Min største utfordring ... Det å undervise ... Andre har fagfelt som er gamle, etablerte, grunnstammer er definerte. Vi opplever forandring kontinuerlig. Så når jeg snakker om en digital ABC, er det noen grunnprinsipper som er der på tross av at software, teknologi og trender forandrer seg.

Læringsprosess #

Det er innlysende at man må lære å gå før man kan bli trener for kretslaget i kappgang. Men hva må til for å bli en god lærer?

– Det er viktig å være interessert i veldig mye, ikke minst i mennesker. Hvert år tenker jeg: nå har jeg hatt sååå mange studenter, nå vet jeg hva som skal til. Men så kommer nye studenter og personligheter som krever helt andre tilnærminger. Å kunne endre egne rutiner og metoder, igjen og igjen, er noe av kjernen ... Jeg forsøker å være en samtalepartner og støtte. Ofte er studentene så travle og selvstendige at det knapt blir tid til diskusjoner underveis. Andre ganger kreves mer involvering. Åpne og ærlige diskusjoner ... Det kan være ubehagelig, men det må til. En tidligere student sa at jeg gjorde ham klar over at han ikke var en designer. Jeg ble litt sjokkert da han sa det, men skal man klare å gjøre et prosjekt bedre, må man ha en ærlig diskusjon. Å forstå at det ikke er personlig, men faglig, kan være vanskelig. Hvis studentene innser det, er det til stor hjelp senere, i arbeidslivet, der sånne diskusjoner foregår kontinuerlig. Det samme gjelder for oss lærere. Vi må takle ulike tilbakemeldinger. Jeg får heldigvis god score, men ... Jeg er veldig glad for at studentene har mange lærere!

– Er studentene godt nok orientert om de ulike fagområdene når de kommer?

– Nei, ikke alltid. Da jeg begynte her var det en ren industridesignutdannelse, inntil vi et år senere opprettet et masterkurs i interaksjonsdesign. Men ikke alle som tok kurset var fornøyd, til tross for at lærerne var kapasiteter på området og kjempegode forelesere. Det viste seg at flere av studentene hadde søkt på industridesign og havnet på interaksjonsdesign i stedet, uten å skjønne hva det var eller hvorfor det var viktig. Da er veien til misnøye kort. I dag er vi til stede i grunnundervisningen slik at studentene gjennom de to første årene får litt av alt, og så velger de spesialisering etter det. Da kan de velge enten industridesign eller interaksjons- og tjenestedesign. 

I mine første år var det veldig få søkere. Nå har vi mange og er internasjonalt ranket. Jeg har vært med på en utvikling hvor vi har gått fra å ha Norges mest ulykkelige studenter til noen av de mest fornøyde.

Etter syv år fikk Mosse gjennomslag for å ta inn andre enn industridesignstudenter til masterkursene. 

– Ikke mange, men noen. Modenheten man får av å ha jobbet og reist, er en fin ballast inn i et masterkurs. Vi har flinke studenter rett fra videregående også, men når du skal tegne store nasjonale tjenester, er det fint med litt erfaring. Til å begynne med måtte vi jobbe for å få inn denne type studenter, men i dag skjer det av seg selv. Det kommer studenter som har påbegynt andre studier: f.eks. grafisk design, arkitektur (foreløpig kun fra utlandet), statsvitenskap, psykologi, fashion, kjemi, film, medisin og matematikk. De har en forståelse av ulike studiesituasjoner, og det er en enorm styrke å ha med seg f.eks. psykologistudier inn i interaksjonsdesign. Erfaring påvirker hvordan de leser og forstår faget og det er helt fantastisk.

Masterprosess #

Grafill-juryen skriver at Mosse «har drevet legendariske masterkurs og med en enorm arbeidskapasitet har hun veiledet langt over hundre masteroppgaver på AHO de siste ti årene». Er det da noen oppgaver hun husker spesielt godt?

– Det har vært mange imponerende oppgaver. Som lærer ser du ikke bare besvarelsene, men også alt som følger med: nerver, frustrasjoner, ambisjoner som krasjer med evner eller muligheter. Jeg kan bli like imponert av noen som så vidt består, som av de som leverer med bravur, fordi jeg vet hva de har vært gjennom. 

– Hvordan foregår disse «legendariske masterkursene»? 

– He he ... Det kan handle om innholdet, men jeg tror egentlig det handler mest om hvordan jeg driver kursene, med engasjement og tilstedeværelse. Jeg er veldig opptatt av the psychology of flow, har lest mye om det. Det blir ofte et veldig godt driv i klassene. I stedet for at de skal levere et polert produkt til slutt, prøver jeg å få til ukentlige presentasjoner og gjennomganger. En del prokrastinerer til å begynne med, men hyppige presentasjoner, inkludert en slags reward for at det har vært en utvikling, gjør at de kommer i gang. Det er et av de viktigste elementene i masterkurset. 

– Du kjenner kanskje til iterasjoner, en veldig sentral del av interaktiv produktutvikling. Det å skape en prosess, og gjenta prosesser, der du hele tiden kan fortsette å lære, hele tiden få ny innsikt. Å jobbe opp mot mange brukere med så mange krav, ønsker og behov er kjempekomplekst. Så i disse kursene kjører jeg alltid ukentlige gjennomganger, ofte faktisk to. Det vil si at de hele tiden må ta innover seg tilbakemeldinger; fra meg, fra eksperter og fra brukere. Ofte er det ikke så lett å se utenfra hva som har skjedd i løpet av kurset, men mange av studentene sitter heldigvis igjen med en følelse av at de har lært mye. Men igjen, dette handler ikke bare om meg og mine kurs. Jeg bygger jo alt på hva de har lært i andre fag og med andre lærere, som hvordan de skal gjøre intervjuer, hvordan jobbe med syntese, sette sammen bruddstykker til en helhet, hvordan man formulerer behov og problemer, og muligheter.

Kreativitetsprosess #

Siri Dokken, satiretegner i Dagsavisen og professor i illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), er vilt begeistret for at venn og «kollega» Mosse har fått Klassikerprisen.

– Det er så fortjent, med tanke hvor mye hun har betydd for faget gjennom sin stilling som lærer på AHO. Da vi møttes for mange år siden, var vi begge illustratører. Vi har gode samtaler om faget og sammen kan vi falle i staver over en bra tegning eller illustrasjon. Hun er forresten en veldig god tegner selv, men det holder hun litt hemmelig. Etter at jeg begynte å undervise på KHiO, har jeg selvsagt fått enda mer glede av Mosse. Hun er jo en veteran på et felt der jeg er nybegynner. Og så har hun forelest for mine illustrasjonsstudenter. Det handlet om kreativitet, og Mosses egenutviklede metode for å lage «visual notes». Hun er en suveren veileder, klartenkt, har en enorm oversikt over det digitale landskapet, og er visjonær i tilnærmingen til det som kommer. I tillegg er hun jo en superkul dame. Håper intervjuet får en kul tittel!

Foredraget Mosse holdt på KHiO, heter Creativity – Anecdotes from psychology and neuroscience. Det handler bl.a. om å skape kreative løsninger gjennom divergent thinking, å utforske så mange løsninger som mulig. Hun har holdt det flere andre steder, blant annet på Norges musikkhøgskole. Hun er synlig begeistret over å vise fram tegningene sine, og det er tydelig at illustratøren og tegneren Mosse koser seg når hun kan stikke hodet fram fra skyggen av designlæreren. 

– Kreativitet er felles og viktig for mange områder, også for mine studenter, og det er gøy å teste ut dette foredraget på så ulike grupper. 

Som veileder er det å hjelpe studentene til mer kreative og modige valg, en viktig oppgave for Mosse. Og det fins ikke bedre belønning enn å få bevitne «late bloomers».

–  Jeg har hatt studenter som i lange perioder ikke har foretatt seg noe spesielt oppsiktsvekkende. Det er ikke nødvendigvis noe feil med besvarelsene deres, men det er heller ikke så mye som «trigger», i den forstand at det overbeviser, skaper følelser, reaksjoner eller debatt. Men så, nærmest over natten, kan de begynne å levere på høyt og stabilt nivå. Den type oppvåkninger er kjempefint å se.

Samarbeidsprosess #

– Har dere noen gang samarbeid med informatikk-studenter?

– Vi har forsøkt. Det var interessant, men strandet på det praktiske. Våre moduler varer en uke, to uker, fire uker, mens de har kurs over et helt semester. De kunne ikke dedikere fire uker til å jobbe heltid sammen med oss. Derfor har jeg i flere år leid inn programmerere. For at studentene skal få noe. Jeg var selv gjennom et år med programmering. Det er ikke noe jeg er veldig glad i, men det gjorde meg til en bedre interaksjonsdesigner. Våre studenter skal jo ikke bli utviklere, men akkurat nå syns jeg vi har litt for lite av det.